Undervisning på barnas eget talespråk

Da det i 1878 ble det vedtatt at ”Undervisningen i Almueskolen saavidt muligt skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog”, var grunnen hovedsakelig pedagogisk. Det ga ikke mening å undervise barna på et språk de ikke brukte, og derfor gjøre undervisningen vanskeligere en den ville vært på eget talespråk. Derfor ble det et krav at lærere skulle bruke barnas dialekt i undervisningen.

Jamstillingsvedtaket i 1885

Jamstillingsvedtaket i 1885 var et vedtak som likestilte landsmål og riksmål på skolen og i samfunnet. Det skuklle ikke lenger bety noe hvilket språk man ønsket å bruke.

Rettskrivingsmøtet i Stockholm i 1869

I 1869 ble det holdt et rettskrivingsmøte i Stockholm. På dette møte møttes de skandinaviske landene for å gjøre skrivemåten til de forskjellige språkene så liten som mulig. Representanter på møte fra Norge var blant annet Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Knud Knudsen. For det norske skriftspråket ble resultatet av møte at substantiv skulle skrives med små forbokstaver, vi skulle bruke de latinske bokstavene og "aa" ble erstatter med "å".

Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej

“Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej” var slagordet til språkforskeren Knut Knudsen. Med dette mente han at man ikke måtte endre språket for raskt. Det var viktig og endre det litt etter litt slik at folk kunne få tid til å venne seg til det. Hvis det gikk for fort, ville nok ikke språket holdt.

Ivar Aasen

Ivar Aasen er kjent som "landsmålets far", og brukte livet sitt på og skape et helt nytt norsk skriftspråk. Han ble født i 1813 og døde i 1896. Ivar Aasen var en dikter og språkforsker som i likhet med Knut Knudsen var fra bondestanden. Det nye skriftspråket han prøvde å lage bygget på dialekter rundt om i Norge og Ivar Aasen ga ut to bøker: “Det norske Folkesprongs Gramatikk” i 1848 og “Ordbøg over det norske folkesprog” i 1850. Det landsmålet som Ivar Aasen skapte er det vi i dag kaller nynorsk.

Ivar Aasen og landsmålet ble støttet av flere diktere. Blant disse var Aasmund Olavsson Vinje, Jan Prahl, P.A. Munch og Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnstjerne Bjørnson skiftet senere synspunkt og valgte og støtte Knut Knudsen sitt riksmål.

Knut Knudsen

Knut Knudsen er kjent som en av de mest aktive personene innen språkdebatten. Han ble født i 1812, og døde i 1895. Han var en lærer og språkforsker, og kom fra bondestanden. Hans ønske var å skape et norsk skriftspråk ved å fornorske det danske skriftspråket. Han mente at man måtte gjøre gradvise endringer, slik at folk fikk tid til å venne seg til det. Dette språket ble kaldt riksmål, og det er det som i dag er kjent som bokmål.

Dette synspunktet til Knut Knudsen bled støttet av flere diktere. Wergeland var en aktiv støtteperson, og også Bjørnstjerne Bjørnson. Med sine dikt prøvde han å skrive på landsmål, men fant ut at det ble for avansert.

Asbjørnsen og Moe og det norske bokmålet

To personer som var utrolig viktig for fornorskingen av det danske skriftspråket som vi kjenner som bokmål, var Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe. Grunnen til dette var deres utgivelse av norske folkeeventyr. Asbjørnsen og Moe samlet sine eventyr ved å reise rundt i Norge og høre dem muntlig fra folk. Dette gjorde at når tiden kom for å skrive eventyrene ned, ble det vanskelig med det danske skriftspråket. Dette dilemmaet tvang dem til å være kreative, og de blandet inn litt fra det norske talemålet i det danske skriftspråket.