Sigbjørn Obstfelder

Rundt 1890 brøt forfattere og kunstnere med tradisjonell form. Bakgrunnen for dette var de store forandringene som skjedde i samfunnet. Dette gjaldt både økende globalisering og utviklingen av teknologi og medier. Delvis kan også det litt senere utbruddet av andre verdenskrig Det utviklet seg en skepsis, fremmedfølelse og pessimisme ovenfor denne samfunnsutviklingen og for forfatterne og kunstnerne ble dette inspirasjon for deres verker.

Sigbjørn Obstfelder ble født i 1866 i Stavanger og døde i København i 1900. Han er regnet som en av Norges første modernistiske diktere, til tross for at man også kunne finne modernistiske trekk i diktningen til for eksempel Henrik Wergeland. Obstfelder var del av en søskenflokk på fjorten barn, der bare syv av dem vokste opp og moren hans døde tidlig. Han studerte til å bli ingeniør, og flyttet til USA i 1890. Da han kom hjem led han av depresjon og ble for en tid lagt inn på sykehus. Han var en veldig rastløs person som ikke kunne finne seg til rette.

I diktene til Sigbjørn Obstfelder var mystisk-religiøse forbindelser mellom menneske, natur og guddom ofte et viktig tema. Dette er et tema som vi ofte finner i nyromantikken og derfor kan nevnes nyromantikken ofte i sammenheng med Obstfelders diktning.

Diktet "Jeg ser" er et av Sigbjørn Obstfelders mest kjente dikt. Det kom ut i diktsamlingen Digte i 1893. Motivet i diktet er en person som ser på verden og forteller om sine observasjoner. Først ser han opp mot himmelen, så ser han på husene og deretter ser han på menneskene. Ettersom han ser nedover, blir den fremmedfølelsen han føler mer og mer tydelig. Temaet i diktet er fremmedfølelse, hvordan han føler at han ikke passer inn. Det er brukt flere virkemidler i diktet. Vi kan finne bokstavrim som er med til å fremme rytmen, symboler, språklige bilder og gjentagelser. Eksempler på symboler i teksten er skyene som dekker til sola. Dette kan symbolisere hvordan det ukjente tar over og verden blir fremmedgjort. De språklige bildene kan være adjektivene som beskriver det han ser. Eksempler på dette er hvite himmel, tusende vinduer, gråblå skyer og velkledde herrer. Grunnen til at Obstfelder bruker disse språklige virkemidlene er for å få e best mulig beskrivelse av hva personen i diktet ser, så vi selv skal føle som vi er en del av det. Det som blir gjentatt i diktet er jeg ser, sol, skyer og hjem. Gjentagelsene er der for å legge trykk på det man skal få med seg i diktet.

I diktet "Jeg ser" kan vi finne flere modernistiske trekk. Et eksempel er den frie diktformen. Diktet har ingen fast form med et bestemt antall vers i hver strofe og enderim, men har fortsatt en rytme grunnet for eksempel bokstavrim og pauser. I slutten av diktet når Obstfelder skriver "Jeg er visst kommet på feil klode! Her er så underlig" beskriver han også hele essensen av modernismen. Dette var livsfølelsen til mange som levde på denne tiden.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Sigbj%C3%B8rn_Obstfelder